En ekte Ulabrand

Skipshunden melder: Første stopp Ula.
Her måtte jeg hilse på Ulabrand, den vidgjetne losen som reddet så mange sjøfolk i nød.
Satte så kursen mot Bamblekysten og hytta til Kalle. Her møtte jeg Simba igjen og vi har både kjørt gummibåt sammen og gått lang, fin tur. Sol og sommer i hele dag. Deilig!

Rørende aktivitet

Her er jeg som dere ser i farta igjen. Etter å ha beundret Kazan og de andre agilitymestrene skulle det bare mangle om ikke jeg også skulle løpe i rør. Ingen fare det vel? Litt rar lyd inni der, men denne lekeplassen i nabolaget har jeg jo gått forbi mange ganger, så egentlig var det bare kjekt å kunne utforske den litt nærmere.

Matmor og -far sto i hver sin ende og heiet på meg. Snodig å se, sikkert. To store, voksne mennesker som står og roper inn i hver sin ende av et rør... hehe. Mye rart jeg får dem til å drive med du.

Til helgen skal jeg visst få treffe den ordentlige matmoren og -faren min. Det gleder jeg meg til. De skal på utstilling her i byen og jeg er helt sikker på at det er mye morsommere å være med på for meg enn det bryllupet som Bente og Stig-Tore skal i. Der hadde jeg sikkert måttet være ganske så stille - kjempeleeeenge! Kjekkere da å treffe hundrevis av andre hunder da gitt :-))

God helg!

Ren ulykke

Har du dusja noen gang?

Det har jeg og.. Flere ganger til og med.
Men fortsatt er det for meg en svært spesiell opplevelse å skulle bli dytta inn i dusjen sammen med noen. I går kveld ble begivenheten til og med fotografert. Du ser kanskje at humøret ikke er helt på topp?

Mitt besøk i det våte element varer heldigvis ikke lenge, og etterpå er det kjempedeilig å hive seg rundt. På golvet, i kørja eller i buret mitt. Ellevillt farer jeg omkring, ren som en nyfødt valp.
Livet er likevel ganske herlig :-)

Opptatt på rekruttskole - puh!

Etter fem trivelige uker med bare kos og stell har menneskene mine brått bestemt seg for å gjøre noe drastisk. De har satt meg på det de kaller rekruttskole - dvs at jeg ikke lenger får gjøre som jeg vil. For et sjokk! Og jeg som fortsatt er rekonvalesent. Kan du forstå at de har samvittighet til å begynne å kreve noe av lille meg...?
Dette er nemlig ikke noe opplegg for puslinger. Plutselig må jeg sitte og vente på "Værsågod" hver gang vi skal gjennom en dør. Samme prosedyre er innført ved matbordet. Det er i tillegg slutt på alle former for biting, også den lille kosenappingen i hendene som jeg synes er så god. At jeg noen ganger går for langt, så de hyler av smerte, er vel bare morsomt? Hmmm..
I natt ble jeg kastet ut av soverommet deres også. Måtte ligge og kikke inn på dem gjennom døråpningen. Jammen har de gitt meg noe å tenke på. Blir så forfjamset av alt dette at jeg av ren utmattelse sover på matmors kontor - hele dagen. Skjønner ikke hvorfor hun og Stig-Tore smiler så fornøyd?
Bjeff!

Blir stadig bedre

De små rosa tablettene virker og jeg blir i stadig bedre form. Har vært med Bente og Stig-Tore på båttur i helgen igjen og det liker jeg godt. Vi besøkte først Simba på York. Hun er ei godt voksen dame, men svært hyggelig mot meg. Skjønt det hender hun freser litt, hvis jeg maser og hopper for mye på henne. Lørdag reiste vi til Gokstadholmen igjen. På veien dro vi innom Lindholmen, der jeg blant annet fant en død fugl jeg kunne erte matmor med. Hun hadde vært så dum å slippe meg løs litt, sikkert for å være snill. Men jeg kunne jo ikke gi slipp på et så herlig bytte med en gang. Det ble nesten som å leke sisten... hehe. På Gokstadholmen var det som vanlig veldig trivelig. Lammene som bor der ute knerter små brune perler hele tiden, så jeg finner sukkertøy over alt. At ikke menneskene mine forstår at også små valper har behov for lørdagsgodterier går langt over min forstand. Ellen og Svein var der også, uten Morris dessverre. Vi tok følge tilbake til Sandefjord. Det rumla litt på veien, men jeg finnes ikke redd sjøsprøyt, så alt i alt har jeg hatt en super helg.
Yo-Yo

Jippii! Medisinene virker

Godt nytt fra sykesenga; medisinene virker og jeg er atter i full sving med å gjøre hyss på matmors kontor. Jeg klarer ikke å gå så langt ennå, etter et par hundre meter sier det stopp. Da verker det så infernalsk i leddene mine at noen må bære meg hjem. Men humøret på topp og jeg spiser, sover, bærsjer og tisser som jeg skal. Den verste forskrekkelsen har m.a.o. lagt seg. Nå venter vi alle spent på hva blodprøvene vil vise. Det var forresten ikke noe gøy å ta dem. Jeg sa fra ganske ettertrykkelig at dette ville jeg ikke ha noe av, men damene på Din dyreklinikk vant den kampen... Lumpent gjort altså!