En fascinerende historie

I dag oppdaget jeg plutselig hvor mange gjester som har vært innom dagboka mi. Ganske imponerende, må jeg få si. Sidene mine har nå vært vist over 12 000 ganger! Av folk fra så ulike land som Sverige, USA, Japan (hva nå de kan forstå av mine skriblerier), Sør-Korea og Peru!
Sistnevnte land interesserer meg spesielt. Ja, jeg tror faktisk jeg vet hvem som har kikket meg i kortene derfra også. Jeg kjenner nemlig ei jente som blogger fra regnskogen i Peru. Lurer på om hun har sett de mumifiserte hundene der borte?

Den over tusen år gamle hundekirkegården vakte stor oppsikt da den ble oppdaget i 2006. Her lå en rekke mumifiserte hunder som de du ser på bildet over begravet sammen med døde mennesker, godt innpakket i varme og gode tepper. Hundene hadde til og med fått med seg kjøttbein og andre godbiter i graven. Chirabayafolket må jo ha vært minst like glade i hundene sine som folkene mine er i meg. Så takk skal du ha kjære Solveig for sidevisningen fra Peru. Den æren setter jeg stor pris på :-)

Så tilbake til de fascinerende tallenes tale. De fleste av mine gjester har åpnet sidene med en norsk datamaskin, og det er tydelig at matmor og matfars Apple-interesse deles av flere. Hele 3.114 sider har vært vist på en Mac. Windows har vært benyttet ved 1.002 sidevisninger, mens alternative systemer som Linux bare har vært benyttet 7 ganger.

Jeg må innrømme at jeg blir litt innbilsk av all denne oppmerksomheten. Vesle meg - være gjenstand for så stor interesse fra den vide vakre verden! Kan jo bli svimmel av mindre. Men nå hører jeg at matmor roper på meg, jeg må visst ut på bordet i gangen for å bli gredd.
Ikke lenge Adam var i paradis nei...